Om språk og makt

Tanker rundt utredningen” Kunstens autonomi og kunstens økonomi”, skrevet etter å ha vært på Kildenkonferansen 27 og 28 april 2015.

Kulturdepartementet igangsatte i februar 2014 en utredning om kunstnerøkonomien ledet av Vigdis Moe Skarstein. Utredningen ble levert Kulturminister Thorhild Widvey 28 januar 2015. Rapporten fikk tittelen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi». I denne forbindelse har NBK sentralt gjennom sin rolle i Kunstnernettverket levert solide og gode innspill i forkant av utredningen og høringssvar i etterkant av rapporten.
I forbindelse med at utredningen nå er ute på en bred høring, inviterte regjeringen Solberg til et innspillsmøte i Bergen Kunsthall 16 april.

I forkant av møte ble invitasjon sendt ut og det er her språkbruken utarter seg. Kulturministeren legger ned mange påstander, forkledd som fakta.
Blant annet sies det «Tilstrømningen til kunstneryrkene øker mer enn markedet kan absorbere og staten kan lønne». Staten har da aldri lønnet mer enn en brøkdel kunstnere, da i form av stipender og for korte perioder. Noen få har vært heldige og fått garantiinntekt etter et langt liv som kunstnere, men GI er blitt faset ut. Så hva er svaret ministeren vil ha? At markedet skal lønne de fleste kunstnere og at staten vil kutte i stipendsummene som brukes i dag? Det er vanskelig å tolke påstanden fra ministeren annerledes enn et indirekte ønske om ansvarsfraskrivelse.

Så en ny påstand; «Kulturpolitikken må reflektere denne utviklingen». Nei. At det er en slik utvikling er vi uenige i. Og nei en gang til. Politikk er å velge. Enten å understøtte en utvikling eller å demme opp for en utvikling. Det er det politikk er. Hvis kulturpolitikken «må», er det fordi Widvey vil.

Så ville ministeren ha innspill rundt følgende temaer;
• Hvordan møte utfordringer knyttet til nedgang i inntekter fra kunstnerisk virke, uten å gi hele regningen til staten?
• Hvordan styrke kunstnernes evne til å leve av det de skaper? Hvilken rolle bør henholdsvis næringsperspektiv og entreprenørskap ha?
• Hva bør en eventuell instans for kunstnerøkonomi ha som oppgaver?

«Uten å gi hele regningen til staten». Så vidt man kan lese fra utredningen er det ikke staten som får regningen, det er kunstnerne selv som tar den. Dette gjør de ved å subsidiere kunstfeltet av egen lomme, med midler tjent fra bijobber. I disse bijobbene kunstnere har, betaler de skatt til staten. Så finansierer de kulturlivet vårt med resten av lønna si. Vederlagene de profesjonelle får for å stille ut ved museer og institusjoner er på et minimum, hvis de er der i det hele tatt. Så hvilken regning snakker Widvey om, egentlig?

Som selvstendig næringsdrivende har man liten eller ingen rett på sykepenger eller andre sosiale ytelser. I realiteten har antallet kunstutdannede som jobber i kunstrelaterte jobber gått drastisk opp og å be folk som betaler skatt «om å slutte å sende regningen», vitner om en manglende respekt for kunstfeltet som går helt til topps.

«Hvilken rolle bør næringsperspektiv og entreprenørskap ha?» Bør den ha en rolle? Hva hvis man, bare for moro skyld, ser på kunstneryrket slik man ser på presteskapet. Bør prestene ha fokus på inntjening, entreprenørskap og næringsperspektiv. Bør de være selvstendig næringsdrivende og ikke ha krav på sosiale ytelser. Bør de være frilans og slutte å gi hele regningen til staten? Kan prestene slutte å sutre?

De fleste av oss er enige om at det fins flere verdier enn kapital. Kan man akseptere at noen kunstnere velger yrket sitt og påfølgende fattigdom, men likevel bidrar med så mye immaterielt til samfunnet at de mest seriøse av dem kan fortjene noen stipender og sykepenger i kraft av sin rolle? Og litt respekt også, kanskje?

Det siste punktet, instanser for kunstnerøkonomi, de har vi allerede. Norsk Kulturråd og NAV. Stipender, sykepenger og fødselspenger, det er hva som trengs. Å fjerne makt fra Norsk Kulturråd, er å flytte makt over inn i regjeringens kontorer, fra de mange til de få. Dette er ministeren alt godt i gang med.

Dette ordet som nevnes igjen og igjen; entreprenørskap, det brukes ikke tilfeldig. I kunstsammenheng er det et relativt nytt ord. Nå brukes det fra departementalt hold, (kanskje fra ministerens spindoktor?) for å presse frem en endring i kunstpolitikken og endringen er at staten skal ta et mindre ansvar for kulturen i samfunnet. Men et entreprenørskap og et kunstnerskap er ikke det samme og kan ikke bli det, når det er åndsverk vi snakker om. Sist vi sjekket var det en utdanning i kunst og ikke en master i entreprenørskap, vi tok den gangen.

At en minister annektere en disiplins sitt fagspråk og forsøker å manipulere, det er kanskje ikke noe nytt, men det passerer ikke. Språk er makt og det vet vi også.

 

Ylve Thon
05.05.2015