Høringssvar fra styret i NBK-A

EVALUERING AV PRØVEPERIODEN TIL SØRLANDSUTSTILLINGEN

Sørlandsutstillingen både har vært og er viktig for regionen. Som en av få profesjonelle utstillinger med fri innsendelsesrett, er utstillingen en vesentlig arena for debutanter. Den gir også et blikk – om enn begrenset – inn i aktuelle tendenser som rører seg blant etablerte kunstnere i regionen. Sørlandsutstillingen har alltid vært gjenstand for debatt og kritikk, nå som før. Den har engasjert både publikum, kunstnere og kritikere. Temperaturen har til tider vært høy.

Hva som slipper gjennom Sørlandsutstillingens nåløye, avhenger ikke bare av kvaliteten på innsendte verk. Det avhenger også til enhver tid av juryens sammensetning og målsetning og hvordan denne er formulert. Videre spiller visningsstedets muligheter og begrensninger en betydelig rolle. Prøveperioden 2012-2017 er derfor ingen enhetlig periode og kan ikke bedømmes under ett.

En av prøveperiodens kanskje mest vellykkede utstillinger er trolig Sørlandsutstillingen 2015. Den hadde kun ett visningssted: Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal, under temaet «Nesten som natur». Temaet virket på en og samme tid tilstrekkelig åpent og tilstrekkelig samlende. Bomuldsfabriken som visningssted er idéelt for ulike kunstneriske uttrykk, to-dimensjonale, tre-dimensjonale, video-baserte. Denne utstillingen klarte å ivareta både mangfold og helhet.

I motsatt ende, vil vi påpeke Sørlandsutstillingen 2017. Den hadde også kun ett visningssted: Kristiansand Kunsthall, og tema «Pro tempore» (for tiden). Juryen oppmuntret til tidsbaserte verk, som performance, film, video etc. Den satte imidlertid en sterk begrensning, idét den kun ønsket verk som kunne plasseres på et langt felles bord. Intensjoner om bordet som møtested for samtaler og samvær var nok gode. Her var interessante enkeltverk, men helheten ble usedvanlig tynn. Begrensningene førte til lav deltagelse og dermed få innsendte verk for juryen å velge i. Visningsstedets potensiale og muligheter var svært dårlig utnyttet.

Terskelen for innsendelse til juryering bør være lav og oppmuntre flest mulig til deltagelse. Styret mener derfor at juryeringsgebyret bør tas bort. Videre anbefaler vi vandreutstillingene erstattet med parallelle utstillinger, det vil si at Sørlandsutstillingen foregår på ett og samme tidsrom, men deles opp og spres geografisk. Flere kunstnere vegrer seg nemlig for å sende inn verk til vandreutstillinger, ettersom flere fraktprosesser, samt pakking som kunstnerene selv ikke har kontroll med, øker risikoen for skade. Dersom antall antatte verk er for få i forhold til visningsstedets størrelse, foreslår styret at juryen gis mandat til å hente inn flere verk av de samme kunstnerne.

Konklusjon:

• Sørlandsutstillingen bør være engasjerende både for publikum og kunstnere.
• Den frie innsendelsesretten må ivaretas.
• Juryen må gjerne lage temabaserte utstillinger. Men temaet må være interessant nok til 1) å virke tiltrekkende med tanke på deltagelse og til 2) å kunne gi utstillingen en helhetlig overbygning.
• Parallelle utstillinger vil bidra til at flere får se utstillingen eller deler av den. Det kan være lettere å få til et godt grep når utstillingen lages for ett visningssted, men eksemplet over (Sørlandsutstillingen 2017) viser at dette ikke nødvendigvis er tilfellet.

 

 

Styret i NBK-Agder, 10.01.2018